Åretaket vol 8 nr 1 år 2001 Klubbavis for Lillehammer Ro og kajakklubb

Bakevja (mars og april):
· Skiturer: Hver søndag kl 11:00
· Lysbilder/video fra ro og seiling i Canada: torsdag 18. mars kl 19 i speiderhuset.
· Basseng aktivitet: Hver onsdag kl 20 på Jorekstad
· Medlemsaften havpadling: torsdag 22. mars kl 19 på Nikkers
· Medlemsaften elv: mandag 26. mars kl 19 på Nikkers
· Havpadletur til Larkollen helgen 20. 22. april
· Ornitologisk aften mandag 23. april kl 19. Fremmøte renseanlegget.

Rettinger i terminlista.
Har fått bekreftelse på datoene på to arrangementer og anbefaling av to til (Kystløpet og Farris løpet):
· Nøtterøy rundt går 16. Juni
· Kystløpet (Sandefjord KK) er 9.-10.6.
· Telemarkspadleren er 24.-25.8
· Farris løpet er 19.8

Naustet vårt senhøstes

”Lørdagspadling” hver søndag kl. 11.00 på Nordseter
I et forsøk på å vedlikeholde kajakk musklene og få litt gang i kroppen til sesongstart, vil vi arrangere turgåing på SKI hver søndag frem til påsken. Vi møtes på Nordseter Fjellstue 11.00, (det går buss fra stasjonen 10.30 og retur både 13.35 og 15.30!), får smurt skiene og begir os ut på tur i området, lengde og destinasjon bestemmes av fremmøte, men opplegget er først og fremst naturopplevelse og kos i fellesskap med gode kompiser fra kajakklubben.
Etterpå har vi en avtale med Fjellstuen om lån av badstue og dusj til kr. 10,- pr. pers. og kaffe + kake for kr. 20,- pr. pers.
Dette tilbud krever ingen påmelding, møt opp og lad det bli et fast innslag i ukeplannen din og vær med på å skape en ny vinter tradisjon.

Første helgen i april drar vi en tur sørover til noen fantastiske padleturer i april solen på Oslofjorden. Vi har lånt hytta til Enid Haneborg, den er fylt utstyrt med kjøkken, dusj, do, peis, innlagt strøm og 14 soveplasser.
Vi møtes i klubben mellom 16-17.00 på fredagen, pakker alt utstyr og kjører i  samlet flokk sørover med en samling kajakker på taket.
Prisen er langt fra skremmende og blir ca. 600 for hele helgen, incl. mat og transport.
Alle med kurs eller litt erfaring kan bli med på denne supertur, vi padler i samlet flokk med stor vekt på sikkerhet, erfarne padlere vil guide og instruerer om nødvendig, her har du sjansen for en trygg tur på sjøen og masser av hyttekos på kvelden.
Bli med på årets første turtilbud, du blir med garanti en opplevelse og noen erfaringer rikere!!!
Påmelding på tlf. 90620723

Ro og seile aften 15. mars
Lysbilde aften fra klubbens roing og seiling med tradisjonsbåt i Canada for å feire markeringen av Leif Erikssons ankomst til Newfoundland. Kl 19 i speiderhuset.

Havpadleaften 22. mars
Dessverre fikk vi  ikke gitt beskjed om flytting av dette møte. Vi vil denne mandagen diskutere planlegging av havturer, valg av kajakker og utstyr, samt orientere om vær og vind-påvirkning. Sted: Nikkers kl 19-21

Elvepadleaften Mandag 26. mars
Denne mandagen har vi gleden av å presentere aktive elvepadlere i naboklubben Faukstad IL oppe i Sjoa. På sammen måte som vi for det meste padler på Mjøsa, paddler de for det meste i elva. Vi har oftere fått henvendelser fra klubbmedlemmer som lokkes av større fart og spenning og ser fram til en aften hvor padlere fra Sjoa vil fortelle og vise video fra Elva.
Sted: Nikkers kl 19-21

Basseng treninger våren 2001
Vi holder på til onsdag 28. mars. Vi anbefaler flere til å avlegge Jorekstad et besøk. Her kan du få veiledning i redningsteknikker for deg selv og kameratredning, samt prøve ut ulike øvelster teknisk før du gjennomfører de samme i vannet om sommeren.
 

Årsmøte 12. Februar
Det kom 17 medlemmer på møtet hvor vi gikk gjennom regnskap, årsberetning og budsjett, handlingsplan og diskuterte hvilke muligheter vår klubb har til å realisere sanitær rom uten av vi setter oss i gjeld vi ikke kan håndtere.

Med kajakk og telt i Nordland
Som vanlig hadde kystgruppa diskutert flere alternative himmelretninger, men endte med å dra nordover i år også.  Valget falt på fjorden Visten og øya Vega nord for Brønnøysund.  Gruppa telte denne gangen sju personer: Inger, Knut, Arild, Yngvar, Olav, Kjersti og meg, Øyvind.  De tre førstnevnte var nykommere.  Fire av oss hadde avsatt to uker i slutten av juli, de tre andre skulle bli med den første uka i Visten.

Vistenfjorden er en liten, kronglete og veiløs fjord innenfor nordspissen av Vega.  Små gårder, husklynger og ett og annet sagbruk holdes i live av en rutebåt med et par anløp om dagen.  Inne i sidedalene finnes forlatte gårder som vitner om et strevsomt liv i tidligere tider.  Landskapet er voldsomt, men samtidig innbydende. Yngvar hadde besøkt Vistenfjorden for 25 år siden på en av sine utallige padleturer.  Det var ikke minst hans beskrivelser som hadde lokket oss så langt nordover i landet.

Vi satte båtene på vannet ved Vistnesodden på sørsida av innløpet til fjorden.  Første teltleiren ble etablert i bunnen Langkilvågen, en liten sidearm av Vistenfjorden 8-9 km padling fra bilene.  Dette var en meget komfortabel

og vakker teltplass.  Myk grasbunn, drikkevann og en nydelig, iskald badekulp like innenfor.  Kjersti badet i kulpen som det mest selvfølgelige.  Knut fortjener hønnør etter å ha representert oss mannfolk med livet som innsats.  Han holdt på å omkomme av kuldesjokk da han skled på en stein og måtte under med nesten hele seg.
Her holdt vi oss ei halv uke og nøt tilværelsen med turgåing, fisking, padling og annet slaraffenliv.  En del av gruppa besøkte Kilmarka, en fraflyttet, men vedlikeholdt gård ca. 3 km innover i dalen.  Arild og jeg la oss på årene innover fjorden på leting etter teltplass for siste del av uken.  Etter andre toktet kunne jeg berette om en ypperlig plass innerst i Austerfjorden i indre Visten.

Vi brøt leir og la i veg på en 16-17 km padletur til Austerfjorden.  Yngvar delte bare nesten min begeistring for teltplassen, til tross for at det var så vel utedoer, danseplatting og flaggstang der.  Den villmannen lar seg ikke imponere av den slags.  Men jeg fikk da forhandlet fram fire stjerner av fem mulige,  - - for en stund.  Da fjorden besøkte både Arild og Olav inne i teltene allerede første natta, drysset stjernene fort.  Yngvar dro resolutt med seg teltet sitt og okkuperte den noe høyereliggende danseplattingen.

Det var klart for turens høydepunkt, Lakselvvannet.  Dette utgjør den aller innerste delen av Visten, skilt fra resten med to malstrømmer.  Ikke lange turen, 6-7 km, men for en natur!  Nærmest vannflaten stod skogen frodig.  Snaua og bratte fjellsider raget opp like bak.  Slike steder beundrer vi, men setter ikke spor.  Vissheten om at det er mange mil til nærmeste bilveg, forsterker opplevelsen.  Aller innerst var landskapet noe mer åpent.  Et fåtall hytter måtte tolereres. Heldigvis ligger det an til at dette området skal vernes som nasjonalpark.

Med utgangspunkt i Yngvars 25 år gamle reisebeskrivelse måtte vi besøke Sæterelva, som renner ut i Lakselvvannet.  100 m inn, 100 m vassing opp et stryk og så halvannen km nydelige loner innover til den flotte Mølnhusfossen.  Etter en rast ble Arild og Olav igjen her for å fiske, mens Kjersti og jeg ruslet innover dalen for å besøke den nedlagte gården Sætra.  Sætra lå nydelig til, men du verden så utilgjengelig.  Vi fant store, flate kveer med meterhøyt uslått gress og forfalne hus.  Hovedhuset bar likevel spor av noe vedlikehold og nylig besøk, men vi så ingen.  Bortsett fra et spøkelse jeg lot være å gjøre Kjersti oppmerksom på.  Jeg venter å møte en dauing når som helst, sa hun og grøsset bak snue-kluten.

Tilbake ved fossen hadde ikke en gang Olav fått fisk.  Det finnes altså ikke fisk i Sæterelva.

Snøfjelltinden raget uimotståelig over Lakselvvannet.  Men sine 1072 m.o.h. og sin snøbre måtte den bare bestiges.  Kjersti, Arild og jeg tok på oss jobben og dro båtene på land ved Aursletta, noen idylliske hus rundt et sagbruk ved innløpet til Lakselvvann.

Oppstigningen viste seg å være fælt bratt, men fjellet var godt å gå på.  Da Kjersti og jeg fælt slitne, fant Arild ingen annen råd enn å synge ei barnevise til oss.  Vi glemte motbakkene og kom opp alle tre.  Det var klarvær denne dagen og vi kunne se det ville landskapet i alle retninger. Skjærgården og De Syv Søstre glimtet forlokkende i nord-vest.  Lengselen etter havet kilte litt i magen.

Et av stedene vi besøkte, het Bønnå og lå ikke langt unna teltleiren.  Her fant vi nok et sagbruk og en liten gård.  De siste årene hadde de tilbudt turistene overnatting.  Det var foreløpig stort sett lokale turister som fant veien hit inn, fikk vi vite.  Sønnen på gården gikk på barneskolen i Visthus, 13 km lenger ut i fjorden.  Han var avhengig av rutebåten hver dag.  Den unge gårdbrukeren kunne fortelle om herlige padleopplevelser nord for Vega.  Lengselen etter havet begynte å bli plagsom.

Vi fikk også høre om en usedvanlig rik flora i den varme Bønnålia litt lenger vest.  Kjersti, vårt padlende botaniske leksikon, var ikke til å stagge.  Olav og jeg fulgte etter for å oppleve henne i kjent og kjær positur, krumbøyd i blomsterengene med notisboka si.

Den første uka gikk fort, det var oppbruddstemning i leiren.  Inger og Knut drog først.  De skulle hjem og padlet ut fjorden alene i toeren sin.  To mil delvis i noe urolig sjø, kunne de berette om etterpå.  Ikke skvetne, de to.
Olav hadde heller ikke kunnet avsette mer enn ei uke til denne utflukten, men han valgte å utsette avreisen en dag for å bli med oss en del av turen ut til Vega.

Vi var alle blitt glad i Indre Visten.  To av oss hadde forelsket seg slik i at de valgte å komme etter i rutebåten for å kunne utsette avreisen lengst mulig.  Vi tre andre avsluttet denne første delen av ferieturen med en repetisjon av Visten på veg utover i kajakkene.

Undervegs til Vega overnattet vi på det gamle handelsstedet Forvik like sør for Vistenfjorden.  I dag består det av ei kai, en butikk og et tun av restaurerte bygninger helt fra 1700-tallet.  I et forsøk på å holde liv i stedet har de innredet en av bygningene for overnatting.  For en rimelig penge ble vi tilbudt rommelige soverom og stue med langt på veg autentisk interiør.  Dette var kombinert med moderne kjøkken- og sanitær-utrustning.  En tilfeldig overnatting ble en opplevelse.  Håper de lykkes med satsingen.

Vega er et øyrike fullt av kontraster.  6000 øyer, holmer og skjær inneholder høye fjell opp i 7- 800 meter, lavland, skog, kalkrike heier og våtmarksområer med rikt dyre, fugle- og planteliv.  Med en historie som går 10 000 år tilbake, finnes her en av landets eldste bosettinger.

Vi hadde på forhånd tatt sikte på nordsida av Vega.  Der var skjærgården mest innholdsrik.  Men ingen hadde padlet og teltet der før.  (Ikke en gang Yngvar!)  Etter mange års erfaring visste vi at å finne en god teltplass ute i skjærgården krever tid og omtanke.  Kravspesifikasjonene var klare:  Plassen skal være øde med utsyn utover havet, kort veg til dønningene, muligheter for å nå land sjøl om det skulle blåse opp, spennende skjærgård i alle retninger, helst drikkevatn i nærheten og ikke for lang fjære.  Etter en rask rådslagning over kartet ble vi nå enige om å undersøke Risøya først.  Det viste seg å være et lykkelig valg for den kommende uka.  Vi fikk sette bilen på parkeringsplassen til noen hyggelige mennesker bare en halv times padling unna.

Skjærgården her er flatere og grønnere enn vi er vant til på Trøndelagskysten.  Istedenfor bratte knauser fant vi her myrer og små tjern.  På hovedøya Vega
derimot, er det fjell.  To majestetiske massiver opp i 7-800 m.o.h. dominerer landskapet.  Men det ble ikke noen fjelltur denne gangen, for det er så mye som frister med kajakker i en skjærgård.

I tettstedet Nes fant vi en forlengst nedlagt butikk (i tillegg til den nye, som ikke får spalteplass).  Denne var innredet til et lite sjarmerende museum.  En lapp på døra fortalte at museet var åpent av og til, men stengt nå.  Museumsdirektøren, en lokal entusiast, var nok dratt på tur, fikk vi høre.  Vi trykte nesene mot smårutete vinduer.

Vi fikk finne på noe annet.  3 km inne på øya skulle det være et keramisk verksted.  Tre av oss slengte hver vår vanntettpose over skulderen og labbet av gårde.  Keramikeren viste seg å være en hyggelig og samfunnsinteressert mann.  Han hadde vært så opptatt med undervisning i kunsthåndverk den siste tida at utvalget for salg var blitt heller magert.  Men det var ikke verre enn at han med letthet sjarmerte Kjersti til å kjøpe ei skål.  Keramikeren var engasjert i naturvern og var tydeligvis en av pådriverne bak forslaget om en del av Vega-øyene som Verdensarvområde.  Øyriket nord-vest for Vega vil i så fall komme i klasse med bryggene i Bergen og Bergstaden Røros.  Her ute finnes nemlig skarvkolonier det knapt er maken til noe annet sted i verden.  Vi traff flere flokker under våre padleturer.

En annen av idyllene på Vega heter Vegsteinen.  Her har de gjort i stand for turistene: Vær så god, bruk dusjen og toalettet, vaskemaskinen også.  Hyggelig om du putter noen slanter på bøssa her.  Også her fant vi en forlengst nedlagt butikk, som var innredet til et lite sjarmerende museum.  En lapp på døra fortalte at museet var åpent av og til, men stengt nå.  Men her stod det noe mer: Rømmevafler og kaffe.  Jeg passet på åpningstidene en gang senere i forbindelse med en padletur på egenhånd rundt Igerøya.  Og her var det liv!  Gamle båtmotorer helt fra 20-åra dunka og gikk, vaffeljernene freste og praten summet. Her var stedets erfarne garde samlet for å prate om gamle dager.  Omtrent ingen turister å se.  I hvert så ikke jeg flere med neoprensokker og vanntettpose.

I forbindelse med den samme turen rundt Igerøya stakk jeg bortom Rørøya, en flekk på kartet jeg måtte kikke nærmere på.  Det vesle stedet var dominert av et stort gammelt gårdstun med mange velholdte bygninger og hvit stakitt rundt.  Utenfor traff jeg en eldre kar som visste å fortelle om tunet.  Rørøygården het det.  Og stedet het Rørøy, måtte jeg få med meg, ikke Rørøya, som en eller annen hadde vært frekk nok til å skrive på kartet.  Hvis jeg ikke misforsto hadde han vokst opp på stedet og deltatt i restaureringen av tunet.  Broren hans hadde laget en aldeles praktfull modell av tunet slik det hadde vært.  Den stod nå utstilt i vegkanten.  Dette hadde tydeligvis vært et viktig sted på Vega i gamle dager.  Styre og stell hadde av og til hatt sine møter der.  Inntil for få år siden hadde det også vært butikk i ett av husene.  Tunet var bebodd og ikke åpent for publikum.  Men den hyggelige mannen var mer enn villig til å vise meg rundt.  Rørøygården er nå kåret til Vegas viktigste kulturminne.  Senere, under bilturen tilbake, fikk jeg med de andre bortom slik at de også fikk se.

Jeg kom altså helskinnet fra en tur rundt Igerøya.  Kanskje var det overkommelig å padle rundt hele Vega, også.  Sikkert ikke mer enn en fem-seks mil.  Det skulle jeg ikke ha sagt.  Det var helt tydelig: Hadde jeg først vært stor i kjeften - - .  Neste morgen fant jeg meg sjøl i kajakken sammen med termosen på veg vestover.

Langtur i skjærgården med kajakk, god tid og ingen forpliktelser, det er ferie.  Skjønnhetsinntrykkene er overveldende for en landkrabbe.  Fiskeværene Vallasjøen og Gullsvågsjøen gled forbi.  Skjærgården ble etter hvert mer glissen og stranda snart helt øde.  Søla dominerte utsikten mot vest, denne ugjestmilde kjempeknausen med steinrøyser rundt.  Snart lå også den bak meg og havet fikk dominere.  Rolig vær og nydelig lys.

Jeg oppdaget noen mennesker inne på stranda og padlet nærmere.  Fin dag!  Pardon?  Eeh ..  Have you seen any whales?  No.  At vennene mine hadde sett niser, ble for smått for amerikanerne.

Et stykke sør for Søla ligger Vegdalen inne i ei frodig bukt.  Her hadde det tydeligvis vært et par småbruk i gamle dager.  Nå fant jeg grønne kveer og to-tre hytter.  Kontrasten til de steinete omgivelsene var så vakker at det gikk nesten to timer før jeg kom meg der ifra.

I det jeg rundet sør-vest-spissen av Vega dukket fjellene på sørsida av Vega-fjorden opp. Flotte blå-grå silhuetter rett opp av havtåka langt der ute.
Nå slo varmen imot meg.  Her på sørsida av Vega var det et helt annet klima enn på nordsida. Langt der inne i Levika så jeg yrende badeliv.

Østkysten av Vega ble nok turens transport-etappe.  Havet var bak meg og ingenting kunne erstatte det.  Kilometerne begynte dessuten å merkes i kroppen.  Etter en god lur i graset på Bukkholmen padlet jeg gjennom kjente trakter på nord-Vega til Risøya.  Yngvar tok i mot med dagboka si og noterte ankomsten.

Kjersti og Arild kom tilbake fra sin tur til vest-Vega kort tid etter.  De hadde padlet lenger ut i havet enn meg og hadde hatt en fantastisk dag, de også.  Innenfor Søla hadde de kommet over et hval-kadaver.  Det hadde altså jeg oversett.

Ute i horisonten lå Burøya med noen velholdte hus. Et naturlig mål for en liten kosetur.  Samtidig med oss ankom en liten motorbåt.  Det viste seg å være eieren med familie.  Han var sørfra, men forfedrene hadde bodd på Burøya.  Nå holdt han husene vedlike som feriested.  En etter vår erfaring ikke uvanlig situasjon for mye av den gamle kystbebyggelsen i dag.

Fisket ble ikke det helt store på Vega, men ikke verre enn at til og med jeg fikk napp av og til.  Olav hadde lært oss en del knep under disse turene, for eks.:  Se etter gul lav på knausene, for den vokser i måkeskitt, og måkene har sittet der fordi det er mye fisk utenfor.  Sjøl har jeg oppdaget en vel så pålitelig lovmessighet i naturen:  Der Olav er, der er det fisk, stor fisk.  Nå var han altså ikke med oss til Vega, så det ble med noen pinner.  Men lell da gut.

Også denne uka gikk mot slutten.  Å slå leir er lystbetont.  Å rive leir derimot, er alltid trist.  Under padleturen tilbake til bilen er samtalen lavmælt.  Vi padler langsomt.  Det haster ikke.
Det hyggeligste vi kan prate om, er neste år.  Vi hadde flere ganger pekt nordover og snakket om De Syv Søstre, Herøy, Sandnessjøen og kanskje Lovund.  Vi så denne berømte fugleøya som ei gigantisk haifinne langt nord i havet.  Eller kanskje skal vi gjøre en vri og dra til Smøla.  Tur må det i hvert fall bli neste år også.

REGLER
Vi minner om klubbens regler, rettigheter og plikter. Alle reglene er hengt opp inne i klubbhuset. De viktigste er:

Formålet til klubben  "er å vekke interessen for og utvikle dyktighet i padling og roing" Styret mener at dette kan vi best gjøre gjennom å skape et godt sosialt miljø for ungdom hvor vi tilbyr gode kurs og arrangerer turer.

Bruk av klubbens utstyr All bruk av klubbens båter er gratis med utgangspunkt i klubbhuset.  Utstyret skal behandles med største forsiktighet slik at skader ikke oppstår Redningsvest skal alltid tas med og allerhelst has på. All aktivitet skjer på brukerens eget ansvar. For ungdom over ti år har vi egne tilbud.

Kjøp av nøkler For å få tildelt nøkkel må nye medlemmer gjennomgå grunnopplæring Nøkkelinnehavere plikter å ha bryggevakter i sesongen.

Samarbeid med York City Roklubb?
Besøkte roklubben tidlig i februar i år sammen med et rolag fra Bergen og et fra Oslo, som  kapprodde i Helsetbåter på elven Ouse. Århundrets flom hadde nettopp lagt seg og pubene langs elven hadde byggtørker og snekkere som inventar, kun Kings Arms hadde åpnet. Vi åpnet med å ro i en Helset bår lik den vi har på Mjøsa. Etter første runde tilbød vi oss å bytte båt med Bergenserne, noe som viste seg å gi oss større utfordringer. Båten hadde åre hull i stedet for kjeiper og årene kom altfor lavt til at vi kunne få skikkelig drag på de. Selv med forsterkninger fra roklubben ble ”østlandsflokken” slått av vestlandsflokken med hele 4 sekunder på 2 x 1 km. Været var nydelig, snøfritt og vi satt på uterestauranter og hørte på vårlig fuglesang. Gjessene var allerede kommet på trekk.

Resultater fra 2000 sesongen
Aktiviteten i år 2000 overgår all tidligere padling. Vi gir alle voksne diplom for å ha padlet mer enn 10 turer og barn mer enn 5 turer. Til sammen over 50 diplomer. Til sammen har vi padlet 16477 km fordelt på 1798 turer, kjempe flott alle dere.
Under følger listen over de 50 mest aktive i 2000 sesongen, samtidig skal det lyde en oppfordring til å gjøre det enda bedre i 2001 sesongen, lykke til!!!

Premiering i 2000
Følgende distanse premier ble utdelt på årsmøte:
· -Lengst padlet distanse herrer; Jan Flohr 1723 km
· -Lengst padlet distanse damer: Sabine Schwanz 416 km
· -Lengst padlet distanse begynnere Øvind Glendrange 628 km
· -Lengst padlet distanse ungdom Henrik Bjøralt Roald 85 km
· -Lengst roet distanse Maiken Edlund 39 km
 

Navn		Ant	km
Flohr	Jan	142	1723
Mehus	Jan	126	1565
Trøen	Espen	104	1501
Bekkevoll	Steinar	84	576
Glendrange	Øvind	55	628
Sunde	Ola	48	467
Schwanz	Sabine	42	416
Madsen	Per	38	394
Andreassen	Halvor	37	194
Sørum	Jan	36	496
Kvam	Asle	36	366
Nyfløt	Øvind	34	794
Stange	Arild	32	499
Weffling	Christian	27	204
Gjessing	Kai	25	212
Karlsen	Trond	23	229
Enebo	Per	23	227
Nybråten	Liv Berit	21	194
Bråten	A. Lena	21	192
Eriksen	Ole Tom	17	114
Henriksen	Ingjerd	15	121
Mæhlum	Karin	15	116
Sjåk	Øystein	15	103
Albertsen	Jon Ø.	13	124
Edlund	Maiken	13	96
Nielsen	Anette	11	100
Mølmen	Yngvar	11	81
Klock	Ragnhild	11	77
Thomsvik	Knut	11	32
Lie	Johannes	10	128
Jahrman	Hanne	10	112
Karlsen	Anders	10	94
Sigurgeir		10	73
Berg	Øvind	10	62
Barn og	ungdom	>5	turer
Roald	Henrik B.	20	85
Thomsvik	Kjetil	17	70
Gunnari	Tonje N.	17	64
Roald	Hedda	15	58
Taugbøl	Sina	13	44
Andreassen	Amund	12	42
Celedic	Vedran	12	30
Eriksen	Ida	10	44
LCK	Vegard	9	48
LCK	Ole Chr.	8	44
Buskov	Sigurd	8	40
Doterud	Frida	8	28
Vea	Anne	7	65
LCK	Stian S.	7	40
Fornebo	Pål	7	32
Henriksen	Bendik	6	42
Gustafsen	Petter	6	25
LCK	Arni	5	29
LCK	Even	5	27
Gunnari	Marte	5	24
LCK	Per	5	23
Solvang	Karoline	5	20
Eriksen	Jens A.	5	18
Gustafsen	Thomas	5	18

LCK=Lillehammer Cykel klubb
 

Handikap 2000
Som forklart i tidligere utgaver av Åretaket, har vi i den forgangne sesong hatt et lite klubbrace hver onsdag. Ut fra prinsippet om alle skal kunne delta, gjaldt dette ikke om å være den raskeste padler, nei, det viktigste  er å være stabil i fremmøtet, samt å forbedre sin egen tid med størst mulig margin så mange ganger som mulig.
På ”Vårhandikappen” var vi ikke mange som deltok, så det ble fort et slag mellom de som møte opp hver gang. Tidlig var ungdomspadleren Henrik B. Roald blant de ledende, men på slutten sto det mellom Espen, Jan M. og Jan F. Her  var det sistnevnte som trakk det lengste strå, men med veldig liten margin til nummer to Espen Trøen.
På ”Høsthandikappen” ble det et helt annet og betydelig mer spennende løp, de tre tidligere nevnte fra ”Vårhandikappen” var stadig med fremme, men heldigvis var det også helt nye folk som meldte seg, alt fra rolige turpadlere til sprekke milslukere var med her. Snart var det dog klart, at det var Sabine, Ø. Glendrange, Halvor, Ole Tom, Jan F., Jan M. eller Espen som ville ta potten. Her viste handikappen sin rett, for mens de 3 milslukere gikk tomme for forbedringer, var det to garvede og to begynnere som viste seg som sanne fightere. Ole Tom måtte dog forholdsvis tidlig kaste inn håndkledet, borte ble han i hvert tilfelle, Sabine holdt lenge tritt med de fremste, men så tok jobben vist overhånd, og blir man borte for lenge, da er løpet kjørt.
Espen, Glendrange og Halvor var meget stabile, førstnevnte med beskjedne forbedringer, men når Halvor holdt seg oven vanne, tok han virkelig av.  I de siste løp måtte vi alle se oss forbigått av den lille fighter, som samtidig vant ”Høsthandikappen” med liten margin til Glendrange og Espen på de neste plasser.
Espen som hadde vært mest stabil gjennom hele året vant fortjent den ”Samlede handikap”. Vinnerne fikk fortjent fine premier på årsmøte, dvs. untatt Espen, beklager, den kommer snart! Nå kan dere som ikke har deltatt sitte å tenke, ”dette er vist kun for de spreke”, men det er langt fra sannheten, dette er bare en morsom måte å få mosjon og du kjemper først og fremst mot deg selv. Og etterpå er der jo skikkelig kos med varm drikke og kake, dette er for meg den viktigste del av handikappen.
Håper å se ennå flere av dere til kommende sesongs handikaprace, der venter deg en virkelig fin opplevelse……..

Lørdag fortsatte jeg på egenhånd. Fredrik levnet meg liten sjans til å nå Lillehammer, men jeg følte meg i bra slag. Regnbygene kom og gikk. Litt motstrøm rundt ei øy. Men så dukket bruene på Minnesund opp og frekvensen økte. Jeg nøt godt av en bris i ryggen og stoppet ikke før jeg nådde Tangens furukledte nes. Her åt jeg dugurd og studerte gravrøyser fra bronsealderen. Ferden fortsatte nordover. Gravrøyser nesten på annethvert nes. Plutselig skiftet tresjiktet karakter til jungel igjen, idet jeg nådde Rotlia. Her ble det en liten fottur i mjøsområdets best bevarte edellauvskog. Få kilometer nord for Rotlia dreide jeg kursen mot Hovinsholmen. Tvilsom manøver alene kanskje, men det var rimelig smult farvann. Kunne skue inn til Hamar på styrbord side. På Hovinsholmen rastet jeg på gravhaugen etter vikingen Guttorm som falt i kamp mot Halvdan Svarte på 800-tallet. Nøt også synet av storgarden Hovinsholm på Helgøya. Fortsatte så rundt Helgøya, og kunne nyte synet av Tingnes, Hol og andre flotte plasser på Nes. Ankret opp ved Kise ca kl 20. Etter en liten spasertur la jeg meg til for natten.

På søndag hadde vinden dreiet mot nord. Jeg fulgte Neslandet oppover. Gjøvik på babord side. Kroppen var støl - jeg begynte å kjenne det. Rastet på Steinsholmen tett nord for Ringsaker kirke. Jeg ville studere ruinene etter Mjøskastellet, en steinborg som Håkon 4. Håkonsson bygde her på holmen i 1230-årene. Men to unge elskende inne blant ruinene gjorde at jeg raskt tok til årene igjen. Passerte Mjøsbrua og Biri. Vinden fra nord frisknet til og det regnet litt. Landskapet rundt syntes mindre interessant. Jeg begynte å bli lei padlinga og det virket langt. Men ca kl 17 kunne Fredrik endelig ta imot en sliten mann på Vingnes.

Råd: Kjempefin tur, men kanskje litt lite med to dager. Det er antakelig mer interessant å følge vestsida fra Minnesund til Tangen. God tur!

Fugleobservasjoner ved renseanlegget

Fugleobservasjoner fra kajakk
Tidlig en søndag morgen møter jeg tre ornitologer med Jon Opheim i spissen. De har nettopp vært oppe i delta og kikket på fuglene der før de kom ned i bassenget for å se på aktiviteten her. Ute på Lillehammer fjorden svømte det fire Lomvi, en ny art som dukket opp ved Helgøya for fire år siden. Det virker som disse fuglene har trukket nordover. Samme dag hadde de også observert Ærfugl og en 12 ulike ender nord for E-6 brua. Grunnet til de store mengdene med fugl i Lågendelta er at det har kommet snø i fjellet og fuglene som er på trekk foretrekker Mjøsa i denne korte perioden. Vi har blitt henstillet til å padle sørover på vestsiden, da det er færrest fugl der.
Kai

Senhøst turen til Tjøme
Turer blir fort tradisjon. Dette er andre gang vi reiser senhøstes til Tjøme. Der hadde vi en perfekt helg. 10 glade padlere med god mat og drikke fikk i år leid sjøhus i stedet for stabbur. Det var mye triveligere å bo i fjæresteinan enn inne på land i le av låven. På lørdag padlet vi ned til Havna hotell og videre til verdens ende, hvor det var naturlig at vi snudde!
Været var nydelig høst vær med varmende sol. Espen og Jan padlet inn Vrengen sundet og møtte oss på hotellet.

På veien hjem padlet vi gjennom Sandøysund. Her merket flere at turen var lang. Vi refordelte padlere i toere for å avlaste belastningen.

Søndag våknet vi til frisk sønnavind, hvor Jan og Espen dro ut på bølgesurfing, noen ble i hytta og resten slapp seg nordover i heftig vind inn på styrbord. Dette var en fin øvelse på å padle i sidevind med store krappe bølger, som løyet litt inne i sundet, men var tunge å håndtere i motvind på hjemturen.

Alle var enige om at det hadde vært en fin helg. Det eneste vi gikk glipp av var åpen dag på bassenget på Jorekstad, som studentene og Halvor tok seg av.